1. MAI 2017 I BUVIKA

Kamerater, gratulerer med dagen!

For over hundre år siden, var det en stor streik på Pienes mølle i Buvika. De som jobba på mølla streika for å få på plass en tariffavtale, altså retten til en rettferdig lønn, og påvirkningskraft på lønn og arbeidsvilkår.

Arbeidsgiveren nektet å gå med på det. De tok de inn streikebrytere som gjorde jobben til de som streika.

Klassemotsetningene i Norge i 1913 var enorm. Samfunnet var totalt delt i to mellom de som eide jord, hadde en komfortabel jobb, og kom fra gode familier på den ene siden. Og det store flertallet vanlig folk på den andre.

Arbeiderne hadde egne idrettslag, egne butikker, egne høytider, egne klasser på skolen, egne sanitetsorganisasjoner, også videre. Man kunne rett og slett ikke samhandle med folk fra en annen klasse enn seg selv.

Klasseforskjellene var så sterke at i Buvika bestemte eierne av mølla seg for å utdele våpen til streikebryterne. Med godkjenning av myndighetene.

Søndag den 21. September 1913 dro streikebryteren Alf Egset hjem til sekretæren i fagforeninga, Marius Foldstad. Da Marius som var 25 år gammel kom ut på trappa på sitt eget hus ble han skutt og drept av streikebryteren.

I den påfølgende rettsaken ble Alf Egset funnet uskyldig, da retten mente han handlet i selvforsvar. Han fikk en gratisbillett til Amerika av eieren av mølla.

Så store var klasseforskjellen i Norge. At man kunne skyte og drepe en arbeider som kjempa for rettigheter vi i dag tar for gitt, også få en gratisbillett til Amerika for det.

 På andre siden av Atlanterhavet. I Lawrence, Massachusetts, USA. Lå den en stor tekstilmølle. Der var det 32 000 ansatte. De fleste kvinner som hadde innvandret fra Belgia, Nederland og Frankrike. I 1912 streiket de, for bedre lønn, kortere arbeidsuke og bedre forhold.

Det var så dårlige forhold på grunn av støvet i fabrikkhallene på den fabrikken at gjennomsnittlig levealder for kvinnene som jobbet der var 26 år. 26 år!

Og de hadde ikke engang stemmerett.

På en demonstrasjon, der det amerikanske militæret var satt inn mot de streikende, la en journalist merke til en ung jente som holdt opp et skilt.

På skiltet sto det: ”bread, but roses too”. brød, men roser og.

Det betød at man streiket for en lønn man faktisk kunne overleve av. Men man ønsket ikke bare å overleve, man ønsket også å leve.

De krevde lønns- og arbeidsvilkår som sikret et verdig liv. De ville jobbe for å leve, ikke leve for å jobbe.

Den rosen ble symbolet på de sosialdemokratiske partiene i Europa. Det britiske arbeiderpartiet, det franske sosialistpartiet, sosialdemokratarna i Sverige, og det norske arbeiderparti.

Vi er en del av den samme internasjonale bevegelsen.

Det er en av grunnene for at 1. mai er en så fin dag å markere. I dag føler jeg virkelig på at jeg ikke bare er i LO, men at jeg er en del av en bevegelse. En del av noe mye større.

En bevegelse som alltid har – og alltid skal – kjempe for arbeid og velstand for alle på jord.

Det er vår historie, og den skal vi aldri glemme.

Vi er en bevegelse av og for arbeidsfolk. Alt for ofte går vi med på feil premiss når vi snakker om folk som skaper jobber, og skaper verdier, i dette landet.

Vi må spørre oss: er det egentlig hotellkonge Petter Stordalen, eller eiendomsmagnat Karl-Ove Bjørnstad som skaper verdiene i dette landet.

Eller er det de som gidder å stå opp tidlig om morran hver eneste dag for å re opp senger på hotellene, eller for å snekkere boliger. Uten å ha ei hytte på Hafjell til noen titals millioner å vise til.

Høyresidas svar er klart. Er du rik så skaper du verdier.

Jeg mener vårt svar må være like klart. Er du en av de som går på arbeid hver dag, og jobber 6 timer for sjefen og 2 til seg selv, så er det du som skaper verdiene i landet.

Det er på tide vi begynner å snakke om at de som egentlig skaper verdier og jobber i dette landet, skal ha sin rettmessige del av kaka.

Vi i LO har regnet på det. Og nå er det sånn at arbeidstakerne mister andelen av verdiskapingen i Norge. Høyresiden sier det er på grunn av innvandring og at løsningen er mindre innvandring.

Det har alltid og skal alltid jobbe innvandrere på norske arbeidsplasser. Vår løsning er å rekruttere de inn i norske lønns- og arbeidsvilkår, fagforeningene og politikken.

Jeg spurte en kompis en gang hvordan man skulle holde en 17. mai tale. Da jeg skulle holde det for første gang på Kvål. Han svarte: ”som en 1. mai tale. Bare mer pølser og is og mindre ”kamerater””

Og det er jo kanskje nettopp verdens største 1. mai klisjé det jeg skal si nå: Arbeidernes internasjonale kampdag blir viktigere enn noen sinne. Men selv om det er en klisjé sier jeg det lell.

Fordi: Vi står ovenfor tidenes største veivalg i Norge i 2017. Vi har de siste snart 4 årene hatt den mest høyreorienterte regjeringen siden krigen. Og de har etterlatt seg dype kløfter i dette landet.

De har etterlatt seg kløfter mellom folk. Er du en del av flertallet på 94% av befolkningen har du fått 10 kr dagen levert av Høyre og FrP. Har du derimot 100 millioner norske kroner eller mer, har du fått levert 1600 kroner hver dag av denne regjeringen.

Og hvorfor er det alvorlig?

Jeg har en kompis fra Snillfjord. Mora hans vokste opp i Løkken på 70-tallet. På Løkken, et par kilometer herifra, på 70-tallet var det to klasser på grunnskolen. En klasse for de med foreldre som jobba på kontoret, og en klasse for de med foreldre som jobba i gruva.

Jeg tror den største tabben folk gjør – også blant oss – er å anta at klassesamfunnet er langt unna. 70-tallet er ikke lenge siden, og Løkken er ikke langt unna. For hver dag denne regjeringen sitter med makten i landet øker klasseforskjellene, og kløftene mellom folk.

Jeg har en bestemor som fikk brystkreft for ett års tid siden. Hun har gått på cellegift, og trenger derfor fysioterapi. Med denne regjeringen har hun fått en 10 kroning dagen, men også 750 kroner ekstra utgift til det som før var gratis fysioterapi.

Denne regjeringen dekker inn skattekutt til de rikeste, med å ta fra de svakeste. Med å fjerne fysioterapiordningen for de som virkelig trengte den. Med å kutte fagforeningsfradraget. Med å gjøre det dyrere å ha barn i barnehage. Kutte feriepenger til arbeidsledige og å kutte støtten til permitterte.

2017 blir et verdivalg mellom likhet på den ene siden, og økte forskjeller på den andre. Vi vil ha et samfunn med frihet. Frihet til alle. Og da må vi gjøre som den svenske statsministeren Tage Erlander engang sa: ”bygge et dansegulv hvor folk kan danse sine egne liv”.

 En annen kløft denne regjeringen skaper er i arbeidslivet. De utraderer våre rettigheter som arbeidsfolk, til fordel for arbeidsgiverne. Ikke en eneste normal person i dette landet ble glad for å miste sitt faste arbeid til fordel for en midlertidig jobb.

Ikke en eneste normal person blir glad for å få en kontrakt uten lønn mellom oppdrag.

Ikke en eneste normal person blir glad når man blir utsatt for sosial dumping, på grunn av at denne regjeringen har sittet passiv i 4 år. Og enda verre, fjernet fagbevegelsens kollektive søksmålsrett.

Det er en ting folk i arbeid vil ha. Og det er faste og trygge jobber.

 Men vi må ikke bare snakke om det de som styrer nå gjør galt, selv om det er mye.

Vi må ikke bare snakke om det som skal reverseres når Jonas tar over som statsminister.

Vi må snakke om arbeiderbevegelsens løsning for Norge.

 Etter krigen da dette landet lå i brakk, når byer og bygder var brent ned til jorden, tok vår bevegelse ansvar og gjenoppbygde landet til noe nytt og bedre.

Man skulle ikke tilbake til tiden før, men man skulle til tiden etter.

Tenk om Einar Gerhardsen hadde sagt at den økonomiske situasjonen etter andre verdenskrig var så vanskelig at vi ikke kunne lever arbeid til alle.

Eller at Trygve Bratteli, som satt som statsminister da vi fikk ett stort oljesjokk på begynnelsen av syttitallet, sa at dette kan vi ikke gjøre noe med. Hans budskap og prosjekt var «arbeid til alle».

I møte med jappetid og bankkrise var Gros budskap det samme: «Arbeid til alle».

Og hva sa Jens Stoltenberg da den største finanskrisen på over 80 år traff Europa? Han sa – vi skal være landet i Europa med lavest arbeidsløshet. – ”Arbeid til alle”.

Norge trenger en regjering som gjør det som sin første og største oppgave å sørge for at det er arbeid til alle!

Norge skal ha Europas laveste arbeidsledighet og skal være et av de beste land i verden å drive næringsvirksomhet i.

En av de sangene vi synger i dag ble sunget av nordmenn i konsentrasjonsleire og hjemme i et okkupert land, under krigen.

Og det er ”Frihetens forpost” Et av versene går som følger:

Se det lysner av dag over landet,og det gror selv i kløfter og skar.La det fylle vårt sinn og vår tanke,la oss gi det hver evne vi har.

Og det skal vi gjøre også denne gangen. Vi skal ta de kløftene og skarene Høyre og FrP etterlater seg, og få det til å gro igjen.

Gro nye jobber, en skole som gir alle like muligheter og et arbeidsliv der det er plass til alle, hvor ingen trenger å bekymre seg for om det blir lønn eller ikke neste måned.

Noe skal reverseres. Men det er ikke reversering som er målet. Målet er en nytt og bedre Norge der det er plass til alle rundt samfunnets bord.

Og derfor skal vi i LO stå på hver dag frem mot valget for å – for første gang på 4 år – få på plass en regjering på lag med arbeidsfolk igjen.

Takk, og gratulerer med dagen.